Songvår fyrstasjon

Søgne kommune MK 296,310 WGS84

Besøkt 25.04.2003 av Per Arvid Åsen og Elisabeth Goksøyr Åsen. For andre besøk av botanikere, se nedenfor.

Naturreservat fra 28.03.1980 med ferdeselsforbud mellom 15 april og 15 juli, bortsett fra en korridor fra brygga og opp til selve fyrstasjonen og fra denne utover mot sørøst. Sildemåke utgjør den betydeligste arten.

NATUR

Fyrstasjonen ligger på Hellersøya. Øya er delt i to landskapsmessige partier, adskilt av et sørøst-nordvest-gående dalsøkk.

Botanikeren R.E.Fridtz besøkte Hellersøya i juli 1893. I dagboken skriver han om funn av den svært sjeldne planten klengelerkespore «under en lav berghylle 1 m.o.h, 5 m fra sjøen», og han har en planteliste over «samtlige lagtagne planter» på hele øya, i alt 79 arter (medregnet herbariebelegg i Osloherbariet) ( Fridtz 1904).

Øya var uten trær og større busker i 1991(Lundberg &Rydgren 1994). Midtpartiet var kledd med grasdominert eng. På skrinn jord dominerte gresset smyle, mens englodnegress opptrådte på dypere og fetere jord (best utviklet i måkekoloniene). Hellersøya er gitt høy verneverdi (4 på en skala til 6- regionalt verneverdig) (Lundberg & Rydgren 1994). Fuglegjødslet vegetasjon er en egenartet naturtype, og det finnes fine utforminger på Hellersøya. Forekomsten av den nasjonalt sjeldne arten klengelerkespore gir forsterket verneverdi.

I forbindelsen med sauebeiting ble det foretatt en botanisk registrering av Hellersøya i 1995, og 96 arter ble notert (jfr. 79 arter i 1893). I det følgende er det gitt et sammendrag (inkl. kommentarer) fra denne befaringen (Åsen & Lie 1995):

Klengelerkespore ble observert på sin kjente lokalitet like sørøst for brygga. Tallrike småplanter vokste under heller/ berghammer på tørr grus de nederste 10 m. Individene synes noe utsatt for gjengroing av andre planter. Arten er konkurransesvak, men klarer seg med lite lys. Dette er samme lokalitet som beskrevet tidligere. Tallrike spirer ble også observert i april 2003. Arten er gitt status som R på rødlisten (Anonym 1999). Lokaliteten er gitt verdien «Viktig» i katalog over naturtypelokaliteter i Søgne (Pedersen 2001).

Et stykke opp forbi rullesteinstranda finnes et parti med stort ørevierkratt og vivendel.

Engdraget, som deler øya i to, var mot fyret dominert av engsyre, rødsvingel, tepperot, smyle, gulaks, slåttestarr og knappsiv. På fuktigere partier ute ved fyret vokste engsoleie, myrstistel, hanekam, gulskolm (kulturpåvirket). Stedvis dominert av fuglevikke mot havet. Lokalt mye kildeurt. Hesterumpe i pytt. Måkegjødslet.

Tørrbakker ved fyret dominert av dvergsmyle, smalkjempe, vanlig arve, engsyre, strandnellik, sauesvingel, skjørbuksurt, bergknapp. Her (og andre steder) finnes også iøynefallende bestander med rosenrot på hyller og i bergsprekker. (Dette kan vise seg å være en ettertraktet ressurs – bør derfor vernes).

I måkekolonien på nordøstsiden fuglegjødslet flora med bergknapp-arter, kystarve, mye engsyre, hanekam, skjørbuksurt, dvergsmyle, strandnellik, strandbalderbrå, smyle og rødsvingel.

Jordet på vestsiden utformet med måkegjødslet vegetasjon, dominert av engsyre, kystbergknapp, småsyre, stemorsblom, gulaks og strandnellik. Våtenger med englodnegress (måkegjødslet). Strandbergflora påvirket av fuglegjødsel med bl.a. bergknapp, dvergsmyle, strandsmelle (stedsvis iøynefallende og dominerende), strandnellik, kystarve og engsyre.

Lyngheipreg på nordvestsiden mot brygga, med mye ørevierkratt, vivendel, fullstendig nedliggende bjørk, krekling og engsyre (Åsen & Lie 1995).

Under befaringen i april 2003 i nærværende fyrhageregistrering, bar måkekolonien på den nordøstre del av øya fortsatt preg av gressdominert, fuglegjødslet vegetasjon, og synes ikke utsatt for gjengroing. Søkket som deler øya i to var truet og omgivelsene viste stedvis utbredelse av lynghei.

KULTURHISTORIE

Songvår- Hellersø tilhørte en gård på Stausland. Øyene ble regnet til gårdens utmarksområde, og ble benyttet som beite for sauer (Eikestol et al. 1981). Vegetasjonen på Hellesøya var dermed holdt nede allerede før fyrstasjonen ble etablert.

Fyret ble tent 1 november 1888. Utenom fyrbygningen (sammen med fyret) ble det satt opp et uthus med bl.a. fjøs og høylåve. Fyrvokteren fikk et bidrag på 210 kroner fra Jorddyrkningsfondet, og det ble etter hvert dyrket opp nok til et kufor (Bjørkhaug 1986-1987). Han hadde også noen høner og et par sauer (van der Eynden 1992).

Botanikeren R. E. Fridtz besøkte Hellersøya i juli 1893, altså bare 5 år etter at fyret ble tent. Han skriver intet om fyrstasjonen i sin botaniske dagbok, men han gir en interessant opplysning på plantelisten om et funn av en liten furu, 0,25 m høy! Øya var sikkert nedbeitet og uten busker og trær.

Det er muligens inntegnet åker/oppdyrket areal eller hage på kart fra 1911 vest for oljebod (van der Eynden 1992).

I 1921 omfattet jordveien for fyrvokteren «hele øen», men størsteparten er «bare fjeld og lyng» som er dyrket opp i flere stykker, «der til sammen nu avgir for for en ko» (anonym 1921).

Assistent ble tilsatt i 1901, han bodde sammen med fyrvokterfamilien helt til 1938, da assistentbolig og uthus ble bygd. Nytt betongfyr i funkisstil ble bygd i 1950 (Bjørkhaug & Poulsson 1986-1987). I 1955 var det slutt på tiden med familie på Songvår fyrstasjon. Den gamle fyrbygningen fra 1888 ble revet og assistentboligen fra 1938 ble ominnredet til hybler.

Tørnstasjonene var rene mannssamfunn, der jobben sto i fokus. Fyret gikk for å være et hjem til en ren arbeidsplass (Ersland 1999). Fra å være et viktig tilskudd til husholdning, ble hagebruk mer en fritidsaktivitet for de intresserte. Det eneste vi vet fra denne tiden er at det ble dyrket grønnsaker på 1960-tallet (Karlsen 2003).

Et fotografi av den gamle fyrstasjonen med uthus, gir ingen indikasjoner hager i umiddelbar nærhet til bygningene, det er bart fjell som dominerer (van der Eynden 1992). Det er værharde omgivelser her.

Etter 1955 ble det tørnordning på fyret, med fyrmester, pluss to betjenter og reservebetjent (van der Eynden 1992).  I 1972 ble det endret til to mann på vakt (Bjørkhaug & Poulsson 1986-1987). Songvår fyrstasjon ble automatisert og avfolket i 1987(van der Eynden 1992).

Foto av fyrstasjonen fra 1981 og 1992 gir ingen indikasjoner på hager i nærheten av bygningsmassen (van der Eynden 1992).

I 1988 ble fyrsatsjonen leid ut til Søgne og Greipstad Misjonsmeninghet. Fyret ble bl.a. benyttet som utfartssted for belastet ungdom. Avtalen opphørte i 1998 (Prestvold 1998). Søgne kommune inngikk da en avtale med kystverket for å sikre området for ettertiden og allmennheten. Kommunen overlot driften til Søgne Dykkerklubb, som siden har drevet fyret som et populært overnattingssted om sommeren frem til 2003 (Damsgaard 2003).

HUSDYRBEITE

Inntil 1960-åra hadde ne bonde i Ny-Hellesund sauer på øya. I mellomkrigsåra gikk det også kyr på beite, og like etter krigen ble det solgt melk her. Husdyrbeitet har uten tvil påvirket vegetasjonensskulturen på øya, og bidratt til utvikling av engene. Uten beitepåvirkning ville øya ha vært lyngkledd (Lundberg & Rydgren 1994). I 1991 var krekling i ferd med å invadere de sentrale partier av øya, og det var en tilstand av gjengroing i takt med avtagende beitepress.

Håkon Karlsen husker at de holdt kaniner på Songvår Fyr (1963-68), (Karlsen 2003). I 1991 skriver (Lundberg & Rydgren 1994) at det fremdeles var kaniner på øya i 1991, og disse bidro til å opprettholde den karakteristiske vegetasjonsstrukturen. Fuglegjødsel bidrar også til demping av lyngheia.

Kaniner er sannsynligvis feil her, det skal være harer: Jostein Andreassen har sett en eller to harer på Hellersøya hvert år så langt tilbake han kan huske og opp til år 2000. Etter det han kjente til var harene utsatt av Songdalen jeger- og fiskerforening (Andreassen 2004). Også Ovin Udø har observert harer i vinterdrakt på Hellersøya på 1990- tallet.

I 1982 skrev Jostein Andreassen at en kongeørn holdt seg over Søgne vinteren 1978/79. Den tok da 42 av de 45 harene som var på Hellersøya, ifølge fyrvokter Torleif Fidje. Ørna har siden vært der hvert år, men de to siste årene har det ikke vært noe særlig hare (Eikestøl et al. 1981).

Det har vært varierende beite av sauer på Hellersøya p å1990-tallet. «De siste årene» har det vært inntil ca 10 sauer her, med slutt ca 2002 (Reisvoll 2004).

For å opprette den spesielle vegetasjonsstrukturen på øya, karakterisert av enger uten busker og træ, er det nødvendig at det foregår husdyrbeiting (Lundberg & Rydgren 1994).

DAGENS SITUASJON

Jorder var gjengrodd av ørevier og bjørk. Jordet nedenfor fyret var grøftet, tydelig oppdyrket nå tuet. Bak utedoen tydelig merker etter åker, med typisk ugress som krypsoleie, kveke og høymol. (Det kan være denne som er antydet på kart fra 1921?) Rester av plen foran bolighuset? Tre sitkagraner plantet langs fjellet i søkket som deler øya i to. Disse er plantet av Håkon Karlsen 1963-68 (Karlsen 2003 ). Stemmebasis hadde en diameter på ca 25 cm. Tydelig at søkket som deler øya i to har vært oppdyrket, nå tuet, lyssiv dominerer. (Vi kan tenke oss at det måtte være her evt. ekre/hager/bærbusker var anlagt).