Historie


- Songvaar i Historien- v/ Steinar Monsen (Link) 



Songvår gamle fyr

Av Jostein Andreassen

Sommeren 1955 gikk Magnus Pettersen til lensmann Helle på Lunde og kjøpte den gamle fyrvokterboligen på Songvår. Denne hadde Fyrdirektøren annonsert til salgs. Prisen var kr. 3.000.
Magnus er født 1924 i Egersund. Arnljot og Margit Lund på Leire var hans onkel og tante. Der hadde han vært av og til. Sommeren 1945 kom Magnus til Leire litt tilfeldig. Han var blitt spurt om å være med til Søgne en tur av noen kamerater som hadde skøyte. Disse skulle selge fajanse (steintøy) fra ”Okka by” til Søgne-folk og på den måten prøve å tjene noen kroner. 
Arnljot spurte da Magnus om han ikke kunne gi seg til et par måneder. Han trengte hjelp med gårdsarbeidet. Etter dette ble Magnus værende i bygda. En av grunnene var at han ble kjent med ei hyggelig jente fra Søgne, Elna, datter av Andreas og Inger Ramsland på Leire.

Båt og hus
Etter at Magnus og Elna ble gift, leide de hos Didrik Ditlefsen på gården. Siden bodde de på Kjelland og i Brødrene Repstads hus i Smietomta. Men i 1955 ville paret få noe for seg selv. Derfor kjøpte de huset på Songvår som de visste var godt bygd. Dette ville de da rive og bruke materialene om igjen til sitt eget. Tomt hadde de kjøpt av Didrik, like ved veien til Havås og Innerskauen i Leireheia. Denne kostet kr 2.000.
Samme år kjøpte Magnus en 20 fots båt av en kar i Lillesand. Den kostet kr. 3000, og det var mye penger å legge i en båt. Men Magnus hadde en sikker og grei jobb i ”Smia” på Eig, Brødrene Repstads karosserifabrikk, som laget busser. Bryggeplass fikk han hos naboen i Smietomta, Kornelia Vatne.

Songvår
Songvår fyr ble tatt i bruk i november 1888. 62 år senere ble det bygd et nytt. Da ble den gamle lampa slukket. Men lyktene på det gamle fyret ble beholdt og montert i den nye fyrstasjonen. Disse ble tent igjen 6. desember 1950. Den nåværende fyrvokterboligen var kommet opp rett før krigen. Dermed var den gamle overflødig. Der var det gamle fyret plassert som et slags tilbygg i sørenden. 
Sommeren 1955 reiv Magnus alt innvendig og lagret materialene inni huset. Dugnadshjelp fikk han av Magnus Nilsen og kona Kristine. De var naboer av Arnljot, og Magnus var sjef i Søgne og Greipstad sparebank. Dessuten hjalp onkler og tanter, faren til Elna og Ivar, broren hennes. På denne tiden var Peder Tjersland fyrmester på Songvår, Guttorm L. Jenssen fra Skjernøya assistent og en Østerberg fra Flekkerøya sommerhjelp. Sigurd Severinsen fra Børøya var der også av og til.

Huset rives
Sommeren 1956 skulle selve huset til pers. Magnus leide da en lekter av Lekterkompaniet i byen, denne ble slept av firmaet selv til Vaglebrygga. Magnus tauet den ut til Songvår og la den til i bukta mot øst. Svigerfaren spikret til ei ”vedrenne” som materialene kunne sendes ned i lekteren i. Denne sparte dem for mye tungt arbeid, men de måtte passe på, for materialene fikk god fart. Det smalt godt i garneringen på lekteren da en stor tung planke kom susende oppe fra fyr-området! 
Da lekteren var fylt opp, ble den slept til lands av 4-5 motorbåter. Kristoffer Syvertsen fra Eig, Magnus Nilsen og Trygve Olsen fra Leire hjalp til. Bjarne Repstad fra Lunde fraktet materialene fra Vaglebrygga til Leire med lastebilen sin.

Tungt arbeid
Arbeidet var tungt. Først måtte de store steinhellene på taket av. De var en kvadratmeter hver. De ble firt ned i tau. I alt var det 110 stk. som lå ” stu i stu”. Så lå der en helle under i hver skøyt, de var 40-50 cm brede. Dette taktekket hadde fungert godt på den værharde plassen i over 60 år, for takbordene var like friske. Siden kom noen av disse hellene til å bli liggende i tunet hos Magnus selv, Magnus Nilsen og Bjarne B. Repstad på Lunde. Det var han som bygde det nye huset.
Vinduene var doble, de innerste var nye. Det var de Magnus brukte om igjen. Plata under kakkelovnen var av kobber; den ble solgt. Det ble også alle dørlåser og beslag, de var av messing og hadde derfor ikke rustet. Det gamle fyret hadde kobber på taket, to lag, det siste var nytt og bare lagt oppå det gamle. 
Magnus husker godt de store dimensjonene på alt. Alt var mye tykkere og mer solid enn det som var vanlig i et hus. Kledning og takbord var 5/4 tommer tykke, takbjelker 5X5, golvbjelker 6X8; de siste hadde riktignok en meters mellomrom. Huset var 9m bredt, derfor var golvbjelkene i begge etasjer 10m lange.
Tomrommet mellom reisverket, der som isolasjonen plasseres i vår tid, var fylt opp av et dobbelt lag med planker (fyllingsplanker) av forskjellig bredde, 2,5 tommer tykke. Plankene stod ”stu i stu”, der det ene laget var plassert forskjellig fra det andre for at det skulle være tettest mulig. Imellom skøytene i plankene var det drev. Dette var drevet svært hardt, det måtte rives ut med makt og var omtrent ”drevet inn i veden”.

Tykke vegger
Reisverket var 5X5 og ”tappet” sammen, dvs. satt sammen med firkantede ”propper” som var felt inn i hverandre. Det var ikke en eneste spiker i det. Veggene utenpå reisverket hadde spikerslag på 4X4; det var disse og de tidligere nevnte fyllingsplankene som ble brukt til reisverk hos Magnus, etter at de var skåret opp på saga hos Hans Tag på Leire til 4X2,5. Huset i Songvår har trolig en uslåelig Søgne-rekord hva dimensjonen på spikerslag angår! 
Veggene fra innerst til ytterst var altså drøye 10 tommer tykke: reisverket 5, spikerslag 4 og kledning 5/4, pluss panelet innvendig. Golvbordene i 2. etg. var 5/4, i første etg. var de 2 tommer! Magnus brukte alt dette så godt og fornuftig han kunne til sitt eget hus; men noe overflødig ble lagret i årevis. Til slutt gav han opp og saget det opp til ved. 
Han husker dørene var så fint malt og dekorert, de sa det var Martin Nilsen Føre (1871-1958), far til Magnus Nilsen som hadde gjort det. Han var litt av en kunstner; det er han som har laget selve altertavla i Søgne hovedkirke. (Alterbildet er av Ulving.) I det nye bolighuset fins også dekorasjoner; det spørs om ikke Føre har malt dem også. Alle spiker var hjemmesmidde og mye rustet. Ellers husker Magnus at det var mange forskjellige dimensjoner på dørene. Han la merke til at de plankene som var av gran, ikke hadde morr. De av furu som var mest angrepet, måtte kasseres. 
Brannmuren og pipa var av ”klinkstein”, de var litt annerledes brent enn vanlige murstein. Elna og Kristine satt og hakket av murrestene slik at de kunne bli brukt om igjen. Deler av kjelleren var dekket av en vanntank i slik stein; denne tok imot vann fra en cisterne. Magnus rev ikke den, det var bare alt over murene han hadde kjøpt. Alle steinene fra pipa og brannmuren bar Magnus og Elna ned til havnen i vest. Det var tungt, men de var unge og spreke. Ellers fikk Magnus merke at havneforholdene der ute er problematiske.

Mye arbeid
Lekteren kostet Magnus kr. 50 for to døgn, men for frakt tur/retur byen skulle Lekterkompaniet ha hele 300 kr. Det var først og fremst lekteren som krevde penger utenom kjøpet. Ellers slapp han nokså greit fra det økonomisk. Men han hadde aldri gjort dette om igjen, for det var altfor mye arbeid i forhold til det han hadde forventet å rive et slikt hus. 
For et år siden solgte Magnus og Elna boligen sin på Leire. Helsa holdt ikke lenger. De bor nå i aldersbolig ved Søgne prestegård på Lunde og har det fint der. Jeg er imponert over hvor nøyaktig Magnus husker alle detaljer og dimensjoner, det er jo 50 år siden. Men han sier at alt dette brant seg fast. 
Fremdeles kan de gamle murene til boligen han rev ses der ute på Songvår, sammen med den runde muren til selve fyret. De er solide; Arne Sangvik sa til meg at det var Leif Torufsen Mjunås (1828-1917) fra bruk 5 i Hølle-dale som laget dem sammen med en læregutt. Det var høsten 1887; de overnattet under helleren nord for fyret. Lurer på om de ikke også tok en del stein fra gravhaugen på det høyeste punktet på øya, det er ikke mange igjen der. Men dette var jo før slikt ble fredet. Uansett: murene ble solide!
Nå får vi bare håpe at den nystartede foreningen Songvaar fyrs venner kan ta godt vare på det som er igjen ute på Songvår! 
Søker du på en søkestasjon på Internett, vil du finne noen bilder og opplysninger som 
ikke står i denne artikkelen. Du vil også se den aller nyeste fyrlykta. 
Men de verdifulle opplysningene til Magnus er aldri skrevet ned før, så herved er det gjort.

Del denne siden

Songvår

Av Jostein Andreassen

Det hadde vært morsomt å ha vært på Songvår den 1. november 1888. Da ble fyret tent der ute for første gang. Tenk, Søgne hadde fått et fyr! Nå ville skipstrafikken langs kysten utvilsomt bli sikrere, og takk for det. Det var ikke mer enn drøyt et år siden dampskipet ”Vardøhus” av Sandefjord gikk ned rett vestenfor oss, på Langeboen nær Kneblingen i Harkmark. De 46 om bord som omkom, hadde ikke sett lysene fra Ryvingen. Derfor hadde Fyrdirektøren bestemt at det skulle komme et nytt fyr, på Hellersøya i Songvår. Mange bruk på Stausland hadde part i denne, og foruten laksefiske hadde den store øya også et svært verdifullt sauebeite. Flere av bøndene lot trolig sauene gå her ute hele året. Det var mat og ferskvann nok, og dyrene kunne greit søke ly under den store helleren, som deler Hellersøya i to (derav navnet). Da det under forhandlingene kom fram at Staten ville ta hele øya og ikke bare ei tomt til fyret, ble bøndene temmelig ergerlige. De marsjerte rett ut i protest med Gustav Knudsen på bruk 18 i spissen, fortalte Hans Try meg for mange år siden. Gustav var hans oldefar. Da kunne jeg for min del svare at Gustavs venn og nabo på bruk 12, Ole Andreassen, min tipp-oldefar, ikke var noe særlig dårligere. Han gikk ut som nr 2! Hele øya måtte altså eksproprieres. 
Snart kom det opp fyrlykt, bolighus og uthus med fjøs og høylåve. En mann i Kristiansand ved navn Tellefsen fikk jobben som fyrvokter. Sommeren 1888 ankom han med familien. Det må ha vært litt av en overgang fra byens gater; nå skulle de virkelig bli sjøbønder! Så det var bare å gå i gang med å slå graset. Som en start fikk Tellefsen kr. 210 fra Jorddyrkingsfondet. Han var iherdig; etter hvert ble det nok for til ei ku. Kanskje måtte han kjøpe litt ekstra fra fastlandet på ettervinteren, om været tillot. Familien holdt også noen høner og et par sauer.
Barna på Songvår gikk den første tiden på skole i Hellesund. De måtte da innlosjeres hos private. Til dette gav Staten et tilskudd på 40 øre dagen for hvert barn. Senere ble det ansatt en guvernante; i 1900 var hennes lønn 60 øre dagen. Familien Tellefsen bodde på Songvår til 1893. Da var fyrvokteren blitt syk og måtte søke avskjed.
I juli samme år kom den kjente botanikeren Randor E. Fridtz på besøk. Han var en kristiansander som underviste ved en pikeskole i hovedstaden, men brukte fritiden til å undersøke floraen her sør. Fridtz gav oss en nøyaktig rapport om vegetasjonen i Songvår på denne tiden. I dagboken forteller han om funn av den svært sjeldne planten klengelerkespore ”under en lav berghylle 1 m. o.h., 5 m fra sjøen”, og han har en planteliste over ”samtlige iagtagne planter” på hele øya, i alt 79 arter. Sommeren 1977 fant undertegnede igjen den lerkesporen Fridtz beskriver, den stod på samme plassen etter så mange år og er fremdeles østgrense for plantens voksesteder i Norge. I 1995 vokste det 96 forskjellige ville blomster på øya, altså 17 arter flere enn for hundre år siden. Ta med deg ”Floraen i farger” neste gang og se om du finner navnene på noen av dem! De tre sitkagranene som står langs fjellet i søkket som deler øya i to, ble plantet i perioden 1963-68 av Håkon Karlsen. Som fyrvokter etter Tellefsen overtok J. Pedersen. Han hadde også familien med seg ut. Men lille julaften 1900 druknet han på Songvårfjorden på vei ”hjem” etter å ha hentet posten og lønna i Hellesund. Poståpner Iversen kunne bekrefte akkurat det, så enka fikk full erstatning av Staten for båt og lønn. Hun fikk også bo på fyret til våren sammen med barna og fikk kr. 5,40 i lønn pr dag. En fyrassistent ble av gode grunner ansatt samme år; denne bodde sammen med fyrvokterfamilien helt til 1938 da det ble bygd ny bolig og uthus. Nytt betongfyr i funkisstil kom opp i 1950, og fem år senere var det slutt på tiden da fyrvokteren kunne ha familien sin med på Songvår fyrstasjon. Den gamle fyrbygningen og boligen fra 1888 ble revet og den nye ominnredet til hybler. Nå ble Songvår et rent mannssamfunn der jobben stod i fokus. Fyret gikk fra å være et hjem til en ren arbeidsplass. Etter 1955 ble denne organisert som en tørnordning med fyrmester, to betjenter og reservebetjent. I 1972 ble det endret til to mann på vakt. Og jordbruket? Fra å være et viktig tilskudd til husholdningen, var jordbruk og vel heller hagebruk nå en fritidsaktivitet for de interesserte. Det eneste vi vet fra denne tiden er at det ble dyrket grønnsaker på 1960-tallet. 
Songvår fyrstasjon ble automatisert og avfolket 3. desember 1987.
MER
Fuglereservatet der ute kom 28. mars 1980 og resulterte i ferdselsforbud mellom 15. april og 15. juli, bortsett fra en korridor fra brygga og opp til selve fyrstasjonen og fra denne utover mot sørøst. Sildemåke, som vi har et internasjonalt verneansvar for, utgjør den betydeligste arten.